På et bortgjemt sted innerst i en dal er flere hundre oppstemte mannfolk samlet. Samlingsstedet ligger avsides til for mennene samles til en lyssky aktivitet. På Cuba er hanekamp strengt forbudt.
Vi er langt ute på den cubanske landsbygda. For en time siden ble bilen parkert og guiden pekte ut retningen innover dalen. Nå hører vi larmen; kakling og galing fra hissige haner.
Det er her det skal skje. Areanen er en åpen glenne i skogen. Rundt denne er det et rikt utvalg av av salgsboder, spillebord – og av svette menn og rasende haner.
Den maskuline flokken teller mange hundre menn. Noen har tatt med egne haner, andre store mengder rom – men de aller fleste er her for å prøve å tjene mye penger, raskt.
Hanene kommer ferdig barberte til kamp. Eierne har fjernet alle fjærene på underkroppen og på ryggen. Nå starter det møysommelige arbeidet med å file ned kloa på leggen og erstatte den med en skarp plastpigg.
Dette gjøres for at kampene skal bli avgjort raskere enn om hanene hadde sloss med de våpnene de er utstyrt med fra naturens side. Barberte haner og skarpe plastklør er en dødelig kombinasjon.
Den kunstige kloa blir limt og surret fast av trenede hender. Den må sitte helt rett, og ofte må den av og på flere ganger før eieren er fornøyd. De tar godt vare på de verdifulle hanene sine og stryker de få fjærene fuglene har igjen på kroppen, og lar dem få drikke spytt av munnen sin før de bæres inn i ringen.
Men først må hanene terges.
Ritualet er fast. To og to haneeierene holder kampdyra i hendene og lar de komme i kontrollert nærkontakt med hverandre. Hanene blir hissigere og hissigere. De hogger til, men hver gang dras den andre unna.
Så skjer det. Hanene settes på bakken, og de går de rett i strupene på hverandre.
Kampen er jevn i starten. Men så blir det klart hvem som har overtaket og vil gå av med seieren. Sveklingen prøver å stikke av, men hindres effektiv av et levende vant; hoiende og jublende menn.
Kamphanene heies fram av ivrige menn med et romglass i den ene hånda og en sigar i den andre. Hanene hakker hverandre i hodet og sparker med klørne. Raskt får den ene hanen hodet dekket av blod.
Første kamp er over etter noen få minutter. Begge hanene bæres ut av ringen. Premier utbetales til de som satset på rett hane. Vinnerne jubler og klemmer hverandre inne i ringen.
Hanekampene på Cuba er gjeve for det er mange penger i omløp, så under kampene skifter store seddelbunker eiere. De som satser får ingen bonger. Her gjelder én æreskodeks: Ingen tuller med innsatsen.
Hanekamper ligner på boksing. For at kampene skal bli så jevne som mulig, må hanene plasseres i rett vektklasse. Går en hane i bakken, snur dommeren straks timeglasset. Blir den liggende lengre enn et halvt minutt livløs, er den ute av kampen – og som regel død eller halvdød.
Hanekampene tar hele dagen, så utover ettermiddagen stiger stemningen i takt med inntaket av rom. Sulten stagges ved å kjøpe ferdigmat i bodene, eller grille noen av de døde hanene som ligger rundt omkring på bakken.
Snart brer lukten av stekte tapere seg over plassen.
